Norge, 23. mai 2001
Til leseren.

Våre ti bud er ikke hentet ned fra fjellet på steintavler og de er ikke diktet i bydeformer som Du skal og Du skal ikke. Brevet med budene sendes til og fra mennesker som brenner for kulturen: Kunstnere, politikere, byråkrater og alminnelig kulturinteresserte av ulike aldre og anskuelser. Vi tror det igjen er på tide med et kulturløft. Mange kulturinstitusjoner som burde bygges ut, mangler i stedet ressurser, kunstnere og organisasjoner sliter for tungt, kulturtilbudene er urettferdig fordelt og et lite kulturvennlig marked har sterk vind i seilene. At vi har råd til å løfte oss i Norge, er hevet over tvil. Men først må det finnes politisk vilje, og ingen politiker vil gi store løft eller løfter til et kulturliv uten felles budskap.

Mer enn et halvt århundre er gått siden ti kloke karer etter grundig tenkning i fredsåret 1945 sendte sitt berømte brev stilet til den norske regjering: "Vår kulturs fremtid". Her stilte de en både bekymret og treffende diagnose på samtiden og foreskrev en kulturpolitisk kur som langt på vei ble satt i verk i tiårene som fulgte. En sentral tanke var at kunst og kultur må forstås som offentlige goder. Opprettelsen og utbyggingen av riksinstitusjonene var en særlig viktig ingrediens. Nå trengs en ny kur, ikke mindre ambisiøs enn den forrige. Men diagnosen må delvis bli en annen enn i 1945. Verden er blitt mindre, og mange kulturimpulser går i dag hurtigere fra verdensdel til verdensdel enn mellom norske landsdeler. Det norske samfunnet var for femti år siden mer ensartet enn vi ønsker oss det i dag, utdanningsnivået var langt lavere og tanken om kommunale kulturskoler var ennå ikke tenkt. Men den åndelige fattigdommen som "kulturbrevets" forfattere skrev om, ble ikke utryddet gjennom mangedoblet materiell velstand. Kulturindustriens vekst har vært
formidabel, men det samme gjelder ikke de delene av kulturlivet som aldri vil bli direkte økonomisk lønnsomme, så som kulturhistoriske museer, biblioteker eller kunst- og kulturutdanninger. Den gamle og helt sentrale kulturbastionen NRK vingler mellom børs og katedral.

Er det dette vi vil? Vi lar oss fascinere av satelittbårne impulser vestfra. Da Henrik Groth, Johan Borgen, Olav Midttun og deres medskrivere postla sitt kulturbrev, var det like før så vel "nailen"-strømpene som storbandenes blåserrekker feide over Atlanteren for å tilfredsstille krigstrette nordmenns søteste drømmer. Mens afrikansk og asiatisk film og litteratur forblir "fremmedkulturelt", elsker vi stadig vekk Amerika, selv om både Bjørneboe og Børretzen har forsøkt å omtale denne kjærligheten i fortid. Kjærlighetsforholdet har vært vitaliserende på mange områder, men det kom til å inspirere til hva de fleste i dag ser som en respektløs nedbygging av kulturlandskaper og bygging av stedløse steder – og siden til en såpifisering av et stadig økende antall fjernsynskanaler. Er det norske folk i 2001 parat til å la alle TV-filmer på alle kanaler stykkes opp av reklame underveis, en praksis det store flertall av oss for femten år siden ville omtalt som voldtekt mot filmkunsten?

Samtidig som vi holder døra vidåpen for nordamerikansk kulturindustri, er vi kulturelle proteksjonister: Etniske nordmenns undertrykkelse av samer var langt fra forbi da "vi" fikk nye innbyggere å verne "vår" kultur mot. Men hvem er vi nå? Vi er ikke lenger bare fabrikkenes hvite kvinner og menn og gutta på Grini og skauen. Vi er både blitt flere og annerledes. I nærvær av den yngste del av kongefamilien, 40 000 mennesker med fakler og overfor et mangedobbelt antall TV-seere, foreslo statsminister Stoltenberg 1. februar i år "Norge for alle" som den naturlige oppfølger av tre kongers valgspråk "Alt for Norge". Oppslutningen i den mangslungne forsamlingen ga god beskjed om hvem vi er i ferd med å bli i 2001, vi som utgjør og må finne sammen i det norske og internasjonale sam-funnet.

Tiden siden 1945 bør langtfra bare skrives som en forfallshistorie. Både manns- og voksendominansen er blitt mindre. Fasttømrede dogmer, staute identiteter og klare og gjenkjennelige kulturelle klassemotsetninger er langt på vei løst opp. Skillet mellom offentlig og privat er endret og det er oppstått en mengde nye arenaer og kulturelle ytringsformer.

De fleste mennesker i den såkalte "moderniteten" opplever forvirring og må selv søke navigeringspunkter for en sammensatt identitet. I det å skape, utøve og tilegne seg kunst og kultur ligger en stadig mulighet for mennesket til å finne seg selv og hverandre. Derfor trengs en virkelig kulturpolitikk og et klokt kultur-ordskifte. Men kulturpolitisk ordskifte utarter ofte til klisjé-kos og krone-krangel med uklare tanker bak. Vi har forsøkt å ordne våre tanker gjennom ti bud for kulturen. Vi har valgt ikke å fremme konkrete krav. Alle vi som skriver under på brevet vil kunne vedlegge lange lister med slike, og vi står sammen om det syn at både det private og offentlige Norge er altfor gjerrig overfor sitt kulturliv. I denne omgang presenterer vi i stedet en rekke spørsmål og utfordringer som vi mener både kulturpolitikerne og kulturlivets aktører bør gripe fatt i idet de gjør seg klar til kulturløftet.

til fremsiden til toppen

 

Last ned
en pdf-fil av hele kulturskriftet her.
For å lese pdf-filer behøver du "acrobat-reader" som kan lastes gratis ned her
Nyheter  
Medieomtale  
Til fremsiden  
Til åpningssiden  



Ansvarlige utgivere:

FRISAM – Frivillighetens samarbeidsorgan
Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner
Norges Museumsforbund
Norsk Bibliotekforening
Norsk Kulturforum
Norsk Musikkråd
Norsk teater- og orkesterforening

Redaktør:
Johan I. Tønnesson

Design: SYDVEST

Opplag: 5000

Finnes også på nynorsk.
Kortversjonen finnes i tillegg på samisk og engelsk på
www. kulturbrevet.no