I politisk debatt drømmes det av og til om at all kunst og kultur skal betale seg selv.

For teatre og museer er dette praktisk mulig bare en kort tid, for med en så sterk mangedobling av billettpriser som dette kravet innebærer, vil de fleste institusjoner måtte stenge, i alle fall hvis publikum skal tilbys mer enn ren underholdning. I skaping og utøvelse av kunst, vil kravet bety at kun det umiddelbart salgbare har livets rett. Dette vil ha katastrofale virkninger på kunsten.

Må all ikke-salgbar kunst derfor være offentlig støttet? Den tid er forbi da kulturlivet automatisk oppfattet sponsorers penger som mindre edle enn de fra kommune og stat. Sponsorvirksomhet har imidlertid noen ulemper: Avtalene varer gjerne kortere enn dem man i praksis inngår med det offentlige og de premierer ofte "sikre" kunstnere og kunstretninger. Likevel hilser vi en vekst i sponsorvirksomheten velkommen. Det må også oppmuntres til opprettelse og styrking av private fond hvor avkastningen benyttes til kulturformål. Private bør også gjennom skatte- og avgiftssystemet oppmuntres langt sterkere til å kjøpe kunst og tre inn som mesener. Privat sponsing og mesénvirksomhet uttrykker den erkjennelse at kultur koster penger, en erkjennelse som savnes hos mange.

Det er godt dokumentert gjennom flere undersøkelser at et høyt antall kunstnere har svært lav inntekt, og intet tyder på at fattigdommen styrker skaperkraften. Noen forsøker å leve på trygd, mens andre må velge helt andre yrker, ofte etter å ha gått gjennom en kostbar kunstutdanning. Massemedienes sterke interesse for noen håndfuller forfattere og malere med store salgstall og høy kjendisfaktor, bidrar til å tilsløre disse forholdene. Samtidig kan man, langt inn i kulturlivet, høre påstander om at velferdskrav for kunstnere var noe som hørte 1970-tallet til. "Nå må kunstnerne", sier man, "i stedet selge seg selv eller tjene penger på annen måte". Da slike meninger var blitt politisk stuerene, ble det for noen år siden mulig å avskaffe det kunstfagstipendet som hadde gjort det mulig for mange unge talenter uten solid foreldreøkonomi å våge en kunstutanning. Og med slike vrangforestillinger i omløp om de faktiske mulighetene for flertallet av kunstnerne, har det også vært mulig å la stipend og garantiinntekter stå i stampe.

For flere kunstarter er det imidlertid ikke bare stipender som trengs, men oppdrag i privat og offentlig miljø: Utsmykninger, konserter, bestillingsverk og forestillinger. Både offentlige og private institusjoner bør dessuten kjøpe inn langt flere av kunstnernes arbeider. Slike kulturbevilgninger kommer hurtig oss alle til gode.

At "nød lærer naken kvinne å spinne", synes også ofte å være en vanlig tankegang blant dem som bestemmer rammevilkårene for de frivillige kulturorganisasjonene. Resultatet blir at profesjonelle instruktører må arbeide tilnærmet gratis mens medlemmene og deres familier må benytte fritiden til kakelotterier. Mye verdifull virksomhet kveles av pengenød.

Vi ønsker oss politikere som sørger for at kulturlivet ikke gjøres avhengig av tombola og trygd. Målet må være en økonomisk opptrapping til et nivå vi som kulturnasjon kan være bekjent av.

til fremsiden til toppen forige bud neste bud
Last ned
en pdf-fil av hele kulturskriftet her.
For å lese pdf-filer behøver du "acrobat-reader" som kan lastes gratis ned her
Nyheter  
Medieomtale  
Til fremsiden  


Til åpningssiden