"Store kunstnere har intet fedreland", erklærte en fransk forfatter midt i nasjonsbyggingens store tid. Den norske kulturen som vi likevel vil være felles om, er ikke noen fastfrosset levning fra norsk vikingtid og høymiddelalder, men en blandingskultur i stadig utveksling med omverdenen, slik kulturen i Norvegr også var det for tusen år siden. "Felleskulturen" er flerkulturell og den er i stadig endring. I Norge er fremdeles utvikling av norsk skriftspråk ytterst viktig. De små språkene er under press, og en offensiv, norsk kulturpolitikk som arbeider for ytringsfrihet og mangfold må ha vårt eget språk som grunnleggende plattform. Men språk er ikke noe statisk. Både norsk tale- og skriftspråk blir endret i en globaliseringstid og når folk av ulikt etnisk opphav skal skape et samfunn sammen. Språkpolitikken må være åpen for dette.

Programmet for et norsk-nasjonalt tonespråk, bildespråk eller en norsk-nasjonal diktning hører derimot tidligere hundreår til. Forestillingen som oppstod i Det Nye Norges glanstid om ubrutte, norske tradisjoner uberørt av kulturimpulser utenfra, har alltid vært falsk. Men den er fremdeles levende og er med å skape grobunn for en hovmodig nasjonalisme som kan lede til rasisme.

Kulturaktivitet styrker den felles identiteten mellom dem som er sammen om den. Dette gjelder i så vel nasjonen som i venneforeningen til Gjenreisingsmuseet i Hammerfest eller blant opprørere i Unge kunstneres samfund. Slik identitet blir et tveegget sverd: Den gir på den ene side trygghet og dermed noe felles å vise fram utad. Men den kan også stenge omverdenen ute og hindre nødvendig utveksling.

· Klok kulturpolitikk opererer både på langs og på tvers av kulturelle identiteter.

til fremsiden til toppen forige bud neste bud
Last ned
en pdf-fil av hele kulturskriftet her.
For å lese pdf-filer behøver du "acrobat-reader" som kan lastes gratis ned her
Nyheter  
Medieomtale  
Til fremsiden  


Til åpningssiden