Homo ludens - det lekende menneske - er omtrent det samme som musikkprofessor Jon Roar Bjørkvolds berømte musiske menneske. Det lekende og musiske er en dimensjon ved oss alle som omfatter mye mer enn lek og musikk i bokstavelig forstand. Ofte blir det musiske kneblet gjennom pedagogisk, kommersielt og politisk press, uavhengig av de talenter vi måtte ha. En slik knebling foregår daglig midt inne i kulturlivet: Når musikkskolelæreren reduserer musiseringen til teknikk, når en forfatters suksess måles etter salgstall i stedet for etter hva som står skrevet eller når billedkunstnere eller komponister tvinges til, i ord og tall, å gi detaljerte beskrivelser av sine planlagte prosjekter - idéer som oftest ligger der de foreløpig skal ligge: i det blå.

En både vanlig og ofte berettiget samfunnskritikk, er at dot.com-alderens vekt på det lekne/uforpliktende og det grensesprengende/amoralske virker samfunnsnedbrytende. Etter vår mening behøver imidlertid ikke lek å være uforpliktende, og det er ofte en moralsk handling å sprenge grenser. Å "hoppe bukk" skal ikke bety å hoppe bukk over tradisjon og moral, men å leke seg fram midt i alvoret.

Én av skolens oppgaver er å legge et grunnlag for de elevene som senere skal bli profesjonelle kunstnere. Men samtidig må hver enkelt elev betraktes som "kunstner" fra første skoledag av: I skolens generelle læreplan er utdanning og danning av "det skapende menneske" en sentral visjon. Altfor ofte må denne visjonen vike plassen for "det tapende menneske" som rett nok både kan være vinner og taper i konkurransen om å reprodusere fakta og ferdigtygde oppfatninger, men som - med eller uten vakkert vitnemål - kommer vingestekket ut i voksenlivet.

Vi ønsker oss skole- og kulturpolitikere som har danningen av lekende, skapende og musiske mennesker for øye.