Vår kulturs fremtid
Et brev til den norske regjering 1945

 

Særlige kulturproblemer og oppgaver for kulturarbeidet

1. Beskytt kulturbærerne.
De bevisste kulturbærere utgjør en meget liten prosent av folketallet. Jo mindre en nasjons kulturkrets er, desto mer skjebnesvanger blir virkningen, dersom disse få kulturbærere settes til side i samfunnet.

2. Åndsarbeidernes plass i det sosiale system.
Et av de første mål for vår kulturpolitikk må være å gi våre kultur-bærere og ungdomsoppdragere slike kår at de åndelige grunn-verdier blir sikret for fremtiden. I denne kulturpolitikk må vi ikke nøye oss med en beskjeden korrektur pa 1ønninger og bevilgninger hist og her. Den gamle rammen må sprenges og en helt ny vurdering legges til grunn. Vårt mål er ikke å gjenopprette den kulturelle status fra før krigen. Kulturens narrow escape har skremt oss. Denne gang må fortøyningene gjøres mer solid. En gjennomgripende bedring av åndsarbeidernes kår er nødvendig for å heve deres levestandard og gi dem bedre betingelser for å hevde sin viktige stilling i samfunnet.

3. Bedre vilkår for Iærerne.
Skolens lærere har nøkkelstillingen i nasjonens dannelsesarbeid. Ingen stand øver gjennom sitt virke en så langtrekkende innflytelse på kulturlivet. Ikke minst den høyere skoles lærere er blant våre viktigste «kultursikrere». Det vekker til alvorlig ettertanke at en ung lektor i 1ønn får utbetalt - bortsett fra midlertidige og lokale tillegg - kr. 4 050 pr. år, når pensjonsinnskuddet er fratrukket. Det er av denne mann det kreves at han skal overlevere de høye kulturverdier til neste slektledd. En kulturfiendtlig 1ønnspolitikk har ført til at standen er skjøvet sosialt i bakgrunnen og har mistet borgerlig autoritet. En radikal 1ønnsforhøyelse for den høyere skoles lærere - ikke minst de yngre årsklasser - er derfor et kulturkrav av første orden. Samtidig må lærerne få reisestipendier og permisjoner med regelmessige mel-lomrom.

4. Nye mål og idealer i skole og oppdragelse.
I skolen må dannelsesidealet gjenreises. I lærernes arbeid og barnas lærebøker må stilen og ordets ånd vende tilbake. Undervisningsstoffet må ikke bare tilrettelegge sannheten for barna, men samtidig utløse fantasi, begeistring og tro gjennom de edle forbilder som virker riktig på de forskjellige utviklingstrinn. Oppdragelsesfaktorer som øker livstemperaturen, må oppmuntres. Historieundervisningen må legges tettere opp til begivenhetenes egen dramatikk og ikke i så høy grad beskjeftige seg med historiens kausalforhold. Frihetstanken, åndelig mot, nasjonal stolthet og sosial medfølelse må grunnfestes i barnas fø1elses-verden. Det blir nødvendig å treffe et dristig valg i den overhåndtagende kunnskapsmasse. Vår skole er utmattet etter en nettopp gjennomført ny skoleordning, og det kan se problematisk ut å la den gjennomgå nye rystelser gjennom omlegging og endringer. Allikevel må en se i øynene at undervisningsplanen og fagfordelingen på ny må i støpeskjeen. Og dette arbeid må forberedes straks.

5. Beskytt vitenskapen.
Vitenskapen må få bedre kår. Vitenskapsmenn i offentlig stilling må få slik 1ønn at de kan ofre seg helt for sitt yrke og sitt fag uten å være nødt til a ta privat 1ønnet arbeid for å opprettholde en rimelig leve- standard. Det må sørges for rikere rekruttering til vitenskapelige stil-linger ved flere og større stipendier. De humanistiske vitenskaper trenger særlig støtte. Det må opprettes nye lærestoler i humanistisk filosofi og i forskjellige samfunnsvitenskaper. Samtidig må en søke bedre kontakt med vesteuropeisk og amerikansk vitenskap og i det hele en tryggere orientering utover vårt eget miljø.

6. Bedring av studentenes kår.
Studentenes kår må bedres ved effektive tiltak. Det må skaffes gode hybelhus (som kan gi studentene gode boligforhold i studietiden), et moderne studenthus som samlingspunkt for det akademiske liv, god og rikelig mat, adgang til sport og idrettsøvelser. Men det må også skaffes bedre arbeidsrom ved Universitetet, velutstyrte lesesaler og biblioteker. De unge akademikeres livsform er av stor betydning for kulturlivet. Farligst virker de utilfredsstillende studenterforhold innen de humanistiske fag. Den humanistiske student skal engang bringe videre til andre den høyeste viten om menneskenes utfoldelse i liv og historie. En slik horisont forutsetter en viss økonomisk rommelighet, helst også et estetisk miljø, utenlandsreiser m.v. Studietiden må innskrenkes ved en fornuftig beskjæring av pensum i de forskjellige fag og ved rasjonelle arbeidsmetoder. Det bør likevel overveies å gjenreise den gamle anneneksamen ved Universitetet i en form som svarer til vår tids krav.

7. Bedre boliger for åndsarbeidere.
Billige byggelån til åndsarbeidere, intellektuelle og kunstnere.

8. Vårt bibliotekvesen.
Bibliotekvesenet har i høy grad vært forsømt her i landet. Bevilg-ningene har vært altfor lave. Folkeboksamlingenes organisasjon har vært for desentralisert. Lønnsvilkårene for bibliotekfolk må vesentlig bedres.
Økende bibliotekbevilgninger vil ikke bare direkte gagne folkeopplysningen. De vil også få dyptgripende virkninger på bokproduksjonen: i et lite land som Norge er det alltid fare for at bokheimen blir for udifferensiert. Vårt kulturliv har lidt under mangelen på levende faglitteratur, essays, klassiske oversettelser, skuespill, tidsskrifter og verker av så spesiell natur at de i fritt salg bare vender seg til en liten del av folket. Med økede bibliotekbevilgninger vil disse meget vesentlige litteraturarter bli oppmuntret, fordi risikoen ved utgivelser
blir mindre når forlagene kan regne med bibliotekene som faste avtagere.
Den planlagte organisasjon av sentralbiblioteker og filialer med
sirkulerende bokmasse bør settes ut i livet.

9. Ny organisering av bokhandelen.
Leseevnen på landsbygden i Norge er påfallende lav. For å motvirke faren ved den spredte bebyggelse, den vanskelige tilgang på bøker m.v. bør bokhandelen organiseres på ny måte. Store distriktsbok-handlere bør få tillatelse til å opprette filialer, bokbiler sendes rundt i distriktene, eventuelt med statsstøtte.

10. Utbygging av folkeakademiene.
En ny plan og økede bevilgninger for folkeakademier og studiesirkler slik at ledende kulturkrefter kan knyttes til virksomhetene.

11. Først og fremst personlighet, dernest ansiennitet.
Det vil bli nødvendig a fø1ge dristigere prinsipper ved valg av ledende personligheter i kulturelt og administrativt liv. Det må lempes på ansiennitetsprinsippet. Sansen for personlighet må aldri forveksles med førerprinsippet.

12. Mer farger i folkelivet. Fritiden under kultur.
Et moderne, gjennomorganisert samfunn vil på mange måter virke trykkende, handlingsinnsnevrende og initiativkvelende på den enkel-te. Denne virkning bør kompenseres ved tiltak som tar sikte på å utløse individenes livsglede gjennom folkefester og stevner av korpo-rasjonsmessig art eller med kulturelt eller folkloristisk innsnitt. Etter hvert som en vesentlig del av livets hovedtyngde blir flyttet fra arbeidet til fritiden, må staten og kulturinstitusjonene søke å lede folkets fritid inn i baner hvor fritiden gjøres aktiv gjennom et organisert sports- og idrettsliv og ved kulturfremmende beskjeftigelse.

13. Et norsk Gallup-institutt.
Det må opprettes et institutt for undersøkelse av folkemeninger.

14. Kringkastingen
er i vår tid et viktig instrument i folkeopplysningens tjeneste. Den når ut til hele folket, og programmene blir hørt i avsidesliggende grender, der andre kulturmidler har vondt for å gjøre seg gjeldende. Kringkastingen må avveie sitt program slik at det holder kontakten med alle grupper i folket. Men samtidig må Kringkastingens programmer bevisst underordnes et åndelig helhetssyn. Det må vises pedagogisk fantasi for gjennom livsorientering og kulturbetraktninger å gjøre livets og sivilisasjonens grunnverdier levende for lytterne. En vanske er det at en ikke vet hvor effektive sendingene er, - hvor mange det er som virkelig hører på de enkelte programmer, særlig de mest verdifulle. Kringkastingen bør derfor selv gi anvisning på programmenes rette bruk, forsøke å aktivisere den passive radiolytter og understreke hvor nødvendig det er å velge bevisst hva man vil høre. Kringkastingen må være en fri og selvstendig institusjon, og program-ledelsen må ha en uavhengig stilling. Riksprogramrådet må ha representanter for de ulike sider av kulturlivet, folk som er våkne og interesserte kulturpersoner på sitt omrade, som fritt og uavhengig kan hevde sine synsmåter og være med å trekke opp retningslinjer for programarbeidet.
Programarbeidet må sikres de nødvendige pengemidler og arbeids-hjelp så en ikke bare kan greie de daglige programmer, men også må kunne arbeide på lengre sikt på å samle inn verdifullt stoff fra hele landet, som kan øke og styrke den nasjonale kulturvokster hos oss. Lønningene må avpasses slik at en kan sikre seg den beste arbeids-hjelp i konkurranse med private tiltak.

15. Teater, musikk og film.
Som nå bør stat og kommuner i fellesskap verne om og fremme scenens, musikkens og filmens kunst. Teaterdrift og konsertvirksom-het bør være fri og uten særskatt. Statens tilskudd til de kunstneriske hovedscener og ledende orkestre må være så stort at kunstneriske programmer og høyverdige ensembler kan sikres. Det må tas bevisst kulturelle hensyn ved import og produksjon av film. Norsk film, som har stått meget lavt, må gå nye veier for å kunne tjene kunstneriske formål. Nye filmfotografer og instruktører må utdannes og møte alle tenkelige lettelser i sitt arbeid fra statens side. Arbeidet for kulturfilm og skolefilm må få statens støtte. Det er en viktig kulturoppgave å sørge for at landsbygden og mindre byer blir forsynt med kunstnerisk verdifull film i teknisk tilfredsstillende kopier. Overskuddene fra filmteatrene bør ikke som nå uavkortet føres over i de kommunale budsjetter, men komme hele landets kulturarbeid til gode. Staten må være klar over at kinoene var en hovedårsak til teatrenes underskudd. Kravet om at kinooverskuddet blir brukt til kulturformål, fortrinnsvis til kunstnerisk teaterdrift, er derfor rettferdig. I sammenheng dermed må billettprisene på de kunstneriske teatre senkes så alle folkets lag kan få råd til å gå i teatret. Gjennom folketeatre og filialoppførelser i egnede lokaler søkes nye lag av befolkningen dradd inn i teater- og musikkinteressen. Riksteateret organiseres med selvstendig ledelse og økonomiske garantier fra stat og kommuner. Ved bygging av nye kinolokaler må riksteateret og amatørteatrene sikres kunstnerisk og teknisk tilfredsstillende scener. Det må ansettes reisende instruktører som kan hjelpe og veilede amatørteatrene rundt om i landet.
På de fleste musikkområder star vi langt tilbake for våre naboland, og derfor må staten på en ganske annen måte enn tidligere ta seg av musikken. Det bør opprettes en fast lærestol i musikkvitenskap ved Universitetet. Musikkundervisningen må styrkes ved en mer plan-messig og mer effektiv ordning av musikkopplæringen i vårt skolevesen, ved å få i gang folkelige musikkskoler for ungdom og ved kontroll av musikklærervirksomheten. Staten bør samordne og støtte de folkelige sanger- og musikerorganisasjoner, flere faste yrkesorkestre bør opprettes etter hvert rundt om i landet.

16. Våre kunstnere må komme i kontakt med europeisk kultur.
Statens hjelp til landets kunstnere må økes gjennom kunstnergasjer og arbeids- og reisestipendier. Særlig viktig er det at våre diktere får høve til å reise ut. I mellomkrigstiden ble vår diktning delvis sterkt lokalfarget og hjemstavnspreget. Dette har sikkert en verdi, men fra et kulturelt synspunkt er det også viktig at en del av den skapende kunst har akademisk horisont og kontakt med verden. Gjennom dette vil en fribåren verdensdannelse fremstå som toppen av en nasjonal bevegelse.

17. Kunsten ut i distriktene.
Planene om ambulerende riksteater må settes i verk. Likeledes organiseres ambulerende maleriutstillinger og konserter, for å motvirke for sterk lokalisering av kulturlivet.

18. Vareproduksjon og lykkeverdi.
Den overveldende varemengde som under normale forhold blir produsert av den moderne industri, har skapt særlige kulturproble-mer. Menneskenes sinn er på en farlig måte blitt bundet til «ting». Den akutte vareknapphet gir nå en uventet anledning til å anlegge et kulturelt synspunkt på hvilke varer som bør slippe frem til publikum (undersøkelse av en vares faktiske lykkeverdi). Nyetablering av bedrifter og kredittgivning bør ikke skje uten en viss sammenheng med en mer dyptgående og kulturbetonet oppfatning av de virkelige verdier i menneskenes subjektive lyst og behov. Brukskunst og hjemmeindustri må stimuleres og estetiske forbilder oppstilles. Spørsmål som hjeminnredning, boligbygg, byplaner bør også kobles inn i sammenheng med et prinsipielt grunnsyn på kulturelle og menneskelige verdier.

19. Vårt endelige mål.
Alle disse tiltak munner ut i dette: å gjenskape hos folket troen på åndelige verdier. Det er ikke vår sak å formulere disse verdiers innhold. Det vesentlige er at verdiene står for den enkelte som absolutte og betingelsesløse, at de når utover hverdagen, og at individet i sin kamp og tro utfolder et rikere, høyere og mer intenst liv. Dette må også være statens erkjennelse. Å styrke kulturen er å styrke landet. Er åndsverdiene det enkelte menneskes endelige mål, så må også staten — som er summen av de enkelte mennesker - se kulturarbeidet som et midtpunkt i sitt arbeid for nasjonal selvhevdelse.

Johan Borgen, Alex Brinchmann, H. O. Christophersen, OlafGjerlow, Henrik Groth, Sigurd Hoel, Sverre Iversen, Olav Midttun, Erik Solem, Sverre Steen

til innhold til toppen    
Last ned
en pdf-fil av hele dokumentet her.
For å lese pdf-filer behøver du "acrobat-reader" som kan lastes gratis ned her
Pressemeldinger  
Medieomtale  
Til fremsiden  
Til åpningssiden