Vår kulturs fremtid
Et brev til den norske regjering 1945

 

Omriss av førkrigstidens kultursituasjon

I

I årene før denne verdenskrigen fulgte vårt kulturarbeid folkeopplys-ningstradisjonen. Det gjaldt a spre kulturen til flest mulig. En vilje til å gjøre alle delaktig i kulturgodene harmonerte med den herskende sosiale tankegang.

Men samtidig som oppmerksomheten ensidig ble rettet mot kultur-spredningen, mistet man sansen for hva som skulle spres. Vårt lille folk ble sammen med den øvrige verden ført ut i en kulturkrise som hadde sine røtter langt tilbake i forrige århundre. Det gamle homogene kulturmiljøet var blitt sprengt. Dype omveltninger i samfunnet skapte håp, tro og levelige vilkår for store menneskemasser. Men den sosiale vinningen måtte betales med en relativisering av de åndelige verdier. Gamle absolutter som godt og vondt, rett og urett, pent og stygt mistet sin entydighet. Individer, grupper og klasser fylte disse begreper med forskjellig innhold avhengig av sine interesser og mål. Nytteverdiene trådte istedenfor åndsverdiene, og mangelen på sjelelig fordypning og indre sikkerhet oppløste menneskenes stil.

Samtidig måtte selve den sosiale kampen føre med seg en forskyvning i idealenes rang. For de fleste stod det som viktigere å sikre klassenes eksistensgrunnlag og elementære kulturmuligheter enn å utforme det enkelte individs åndelige mal. Dette var forklarlig nok. Man ville jo nettopp gjennom økonomisk frigjøring gi flest mulig sjansen til å virkeliggjøre menneskelige verdier i sitt personlige liv. Men dette synet kostet kamp. Og det ble ikke tid og kraft til samtidig å forklare hva menneskelige verdier var, eller hvilken mening livet hadde. Det høyere kulturliv som skulle ha dette som oppgave, ble forsømt.

Det fantes nok selv i mellomkrigstiden en viss kulturell opposisjon mot den alminnelige tidsånd. Denne gruppen søkte tilbake til det gamle humanistiske dannelsesideal og angrep tidens såkalte «materialisme». Men som det så ofte vil gå i en kamptid, ble denne beskjedne opposisjonen like så polemisk ensidig som sin motstander. Den talte for døve ører. Og grunnen var nok nettopp at disse rene humanister ofte viste en eiendom-melig blindhet for samtidens positive verdier. De skjønte ikke at bak den sterke sosiale medfø1elsen og klassenes oppdrift lå mer enn et opprør mot urettferdighet. Det la også en forfinet sans for det medmenneskelige og en ny erkjennelse av det tragiske ved alt ufullbyrdet liv.

Mellom den svinnende humanistiske dannelse og den nye tids kollek-tivt-sosiale ånd oppstod et kuldebelte av manglende gjensidig forståelse. Den ble skjebnesvanger for utviklingen. Både hos det store flertall og hos de intellektuelle rådet en billig kulturoptimisme, som feilaktig regnet med at bare det økonomiske grunnlaget er til stede, greier kulturverdiene seg selv. I enkelte land viste det seg særlig tydelig hvilke katastrofer dette kunne føre til.

II

Det vesentlige trekk i vårt århundres samfunnskilde er de veldige menneskemasser som i 1øpet av to slektsledd er blitt kulturmottagere. Den alminnelige skolegang, de høyere 1ønninger og den økede fritid for folkets flertall skapte de rikeste løfter for allment kulturliv som er gitt i historien. La oss se mer konkret på hvordan disse 1øftene er blitt innfridd hittil.

Det ytre kulturapparatet ble stadig bygd ut og satt i stand til å ta imot barn, ungdom og voksne fra alle lag i samfunnet. I vårt land ble skolen, som er det viktigste instrument i dannelsesverket, gjenstand for statens særlige omsorg. Vi fikk skolereformer som tappert prøvde å skape enhet i oppdragelsesverket og bringe undervisningen i samklang med det omgivende samfunn og den rådende tidsånd. Det er bare rettferdig å yte vår skole den honnør at det ble lagt ned et verdifullt arbeid i dette, og at den oppvoksende slekt lærte bedre å forstå det som hendte i historie og samfunn. Men nettopp gjennom sin trofaste tilpasning til tiden kom skolen også til å gi uttrykk for dens mangel på sjelelig innhold. Man talte høytidelig om en «skole for livet». Men hva mente man med «livet»? Man tenkte på det «praktiske liv», på kampen for tilværelsen og på skolen som middel til å dyktiggjøre de unge i et yrke. Fra grunnskolen og opp til den høyeste universitetsutdannelse kunne man tydelig merke dette nøkterne, men ensidige nyttesyn på oppdragelsens mål. Få eller ingen tenkte på at skolen også har den oppgave å innvie de unge i en åndelig verdiverden, som kan gi dem indre uavhengighet av skjebnens vilkårlighet, motstands-kraft i sorg og rikdom i lykke. Det ble en skole uten ånd, uten kjerne og mål, og uten levende dannelsesideal.

Den åndelige rådvillhet viste seg også i skolens fordeling av under-visningsstoffet. Man var klar over at tidens faktiske kunnskapsmengde vokste oss over hodet. Skolen prøvde å løse problemet rent teknisk, ved å øke stoffet kvantitativt på bekostning av en grundigere innleving i de enkelte fag. Og ved å innføre smakebiter fra de mange vitenskaper som bygger opp vårt verdensbilde og danner grunnlaget for det senere fagtekniske studium innen de enkelte yrker.

Men ingenting kunne være mer forgjeves enn dette forsøk på i vår tid å opprettholde skolens gamle krav om å føre individene frem til en slags kvantitativ universaldannelse. De spredte kunnskaper utgjorde ingen helhet og ble heller ikke holdt sammen av et bærende livssyn. De falt i fisk, og alle dypere åndelige verdier druknet i denne store fagmengden som hadde til hensikt å lære alle litt om alt.

Våre undervisningsanstalter må derfor bære sin del av skylden for at mellomkrigstiden ble preget av en overfladisk kulturell standardtype. Men skolen var ikke alene om dette tunge ansvar. Nye mekaniske kulturmidler og billige former for moderne underholdning konkurrerte om menneskenes nyvunne fritid. Det var uunngåelig at kravet til individets aktive opplevelse av kulturstoff ble senket, fordi det alltid gjaldt å få flest mulig i tale. Kulturstoffet måtte for enhver pris være lettfattelig og Iettfordøyelig. Men prisen var høy. Kulturmottageren ble vant til a være passiv, barns oppmerksomhet ble sløvet og barns evne til selvstendig fordypelse og sjelelig konsentrasjon forringet. Både i by og på land - men særlig i byene -skapte den moderne, larmende teknikk nervøsitet og rastløshet. De hvileløse sinn søkte i denne tilstand mer den forte adspredelse enn den anspente kulturtilegnelse. Livsrytmen ble urolig, og den indre og ytre stillhet som kreves for at den enkeltes kulturakt skal gi varig utbytte, ble stadig vanskeligere å finne. Også det måtte øke den åndelige fattigdom.

Enda fattigere ble tiden fordi den foraktet følelsene. Neppe noensinne i historien har individets evne til å få utløst sin varme vært så liten som i den harde mellomkrigstiden. Midt i en verden av sosial medfø1else og forfinet sosial samvittighet ble hjertene allikevel fattige - av mangel på ånd og varme.

Men hvor var de som vakt skulle være - i denne tiden? Hvor var de bevisste kulturbærere, de få som i kraft av sin høye utdannelse og innsikt er kalt til å verne selve målestokken for åndelige verdier?

De var der, som lærere i skolen, som vitenskapsmenn eller som frie åndsarbeidere og intellektuelle, men de hadde mistet sin autoritet og sin innflytelse. Stat og samfunn hadde gradvis proletarisert dem. Og samtidig som kulturbærerne ble skjøvet sosialt i bakgrunnen, ble deres kallsfø1else og selvbevissthet undergravet, og deres evne til å lede eller påvirke utviklingen uthulet. Til dette kom at den voksende kunnskapsmengde gjorde mange av våre vitenskapsmenn til spesialister uten universelt overblikk og levende kultursamvittighet.

Det er i ethvert land en skjebnesvanger politikk å tilsidesette de meget få mennesker i hvem kulturverdiene er bevisste og levende. Men i et lite land som Norge må fø1gene bli direkte katastrofale. Vi er så få her hjemme. Vårt lille språksamfunn kan så lett miste likevekten. Vi kan ikke bare stole på de kulturelle krefters frie spill. Vi har ikke råd til å opprettholde mange levende åndelige miljøer, som kan by motstand mot dominerende grupper og tendenser og derved øve sunn korrektur på utviklingen. Et åndelig miljø må ha en viss tallmessig styrke om det ikke skal bli oppslukt av omgivelsene og utslettet. Og den enkelte åndsarbeider må leve i en viss økonomisk rommelighet, om hans oppmerksomhet ikke skal bli ledet bort fra det som for ham bør være det vesentlige.

Det kan ikke være tvil om at vårt kulturarbeid før krigen bar preg av at man på ledende hold ikke var klar over den store fare vårt lille lands kultur svevet i. Sjelden skimtet vi sans for faste verdier, bevisst oppfatning av menneskeverd og et bærende livsideal.

Men krigen, som har ødelagt så meget, har også skapt muligheter og håp. I farens stund er store deler av folket blitt sjelelig foredlet, stormen har feiet bort slagger i mange menneskers sinn og blottet dypere verdier. Tidspunktet er inne til å spørre om det ikke kan gjøres noe fra statens side for å trygge kulturen og dens bærere. Mange vil kanskje føye til at våre kulturbærere - tross sin beskjedne sosiale og økonomiske stilling - spilte en slik rolle under kampen mot nazismen at det ville være naturlig om staten vernet dem med særlig omhu.

Den økonomiske gjenoppbygging av landet som nå forestår, vil sikkert stille store fordringer til oss og til staten. Men hvis de kulturelle krav i den anledning blir satt til side i påvente av bedre tider, kan det skje ubotelig skade. Mellom et lands kulturliv og dets materielle ytelser består en dyp vekselvirkning, en gjensidig befruktning, som det vil være farlig å overse. Den rang blant kulturnasjoner som vårt lille folk på ny har befestet, forplikter oss til en omhyggelig og bevisst pleie av vårt åndsliv.

Under krigen trådte undertegnede representanter for en rekke kultur-områder sammen for å drøfte etterkrigstidens kulturarbeid. En del av de resultater vi kom til, er gjengitt i disse innledende bemerkninger. Nedenfor har vi også tillatt oss å definere enkelte mål og forme visse konkrete ønskemål i punkter. Intet av dette gjør krav på å være uttømmende. Tvert imot er mange gode kulturoppgaver som for lengst er på vei mot en lykkelig 1øsning, overhodet ikke nevnt.

Vi har villet hevde et kulturkritisk grunnsyn og peke på forhold som vi mener er vesentlige og alarmerende. Vi har villet antyde enkelte 1øsninger som lar seg gjennomføre på kort tid, og andre som vil kreve nærmere utredning og lengre modning.

Når vi vender oss til regjeringen med dette, er det altså ikke for å slå til lyd for fortsatte eller økede bevilgninger til kulturformål. Stillingen er så alvorlig, og skaden allerede så stor at det som trenges, er en prinsipiell nyorientering og en radikal omvurdering av kulturens midler og mål. Det er nok så at staten ikke kan «lede» landets kulturliv. Men staten sitter med mange av nøklene til vårt åndelige liv. Derfor er det av vesentlig betydning at våre høyeste myndigheter er klar over de farer som truer. Men også når det gjelder kulturområder som staten ikke har noen direkte kontroll over, kan det være viktig at styremaktene fø1ger utviklingen med oppmerksomhet.

Vi tillater oss derfor å rette denne henvendelse til landets regjering, i håp om at våre betraktninger vil bli hørt og våre forslag møtt med forståelse.

til innhold til toppen neste del  
Last ned
en pdf-fil av hele dokumentet her.
For å lese pdf-filer behøver du "acrobat-reader" som kan lastes gratis ned her
Nyheter  
Medieomtale  
Til fremsiden  
Til åpningssiden